|
Med Gary Fisher i Moab
Så er jeg hjemme igjen etter ei uke i Moab, mitt
drømmested. Dit jeg har ønsket meg i så
mange år. Aldri har vel penger til en ferie blitt
brukt på en bedre måte. Turen overgikk mine
egne forventninger. Gruppa jeg sykla med var knall bra.
Vi fungerte optimalt sosialt og det er ikke noe man
kan ta for gitt. Terrenget og stiene der borte? Gidder
ikke kommentere engang. Dette var helt rått! Når
du får slengt på en Fat Tire Festival med
skikkelig Huckfest i tillegg, begynner det å nærme
seg nirvana. Ja, for det er det når du sykler
sammen med Gary Fisher ei hel uke!
Nedenfor finner du en liten oppsummering av hver dag
der borte…..
Mandag:
Puh, pustet lettet ut etter å ha gjort opp for
rommet mitt på Adams Mark hotell i Grand Junction.
Du skjønner, de var overbooket og jeg ble oppgradert
til suite. Men jeg fikk ikke med meg på senkvelden
om resepsjonisten sa jeg skulle få det for samme
pris. Jeg så i brosjyren på rommet at prisen
for 1 natt i en suite, kostet mellom $250 og 500. Sov
ikke godt den natta og det var ikke bare jetlegg!
Vel, i resepsjonen morgenen etter møter jeg Chuck,
en tidligere Green Beret, som skulle være med
på turen. Her treffer jeg også Tom og Fred
fra New Jersey. Tom eier en sykkel og skibutikk, mens
Fred er brannmann. Kathy dukker opp, en sprek dame på
50 fra østkysten som jobber som landskapsarkitekt.
Hun hadde forøvrig tatt toget, noe som tok ca
36 timer! I tillegg kommer Eric og Scott. Eric spiller
i The Hooters, et ikke ukjent band og han er også
låtskriver bak en haug av topplåter for
kjente artister. Scott er vel også mer musiker
enn noen annet, men må brødfø seg
som bygningsarbeider i tillegg.
Og så traff jeg Gary selv i frokost salen. Han
var i godt humør og sammen stablet vi bagasje
inn i en stor van og satte kursen for Moab.
 
I Moab blir vi møtt av våre to guider,
Zack og Shannon. Etter en rask innsjekk på Gonzo
Inn og en lunch, så var det klart for vår
åpningstur, Klondike Bluff. Dette ble en fin introduksjon
til Moab. Du får liksom prøvd på
alle typer terreng som stedet byr på og utsikten
på toppen, er verdt turen alene. Allerede på
den første dagen, merker jeg at gruppa fungerer
utmerket sosialt fra første stund. Det er stor
stemning og folk har tydeligvis sett frem til denne
turen lenge.
Tirsdag
Frokost på Gonzo. I dag stod Gemini Bridges på
programmet, samt en hiketur inn i Arches nasjonalpark
på morgenen.
Gemini Bridges er mye grusvei, men i et fantastisk terreng.
Den har også noen morsomme single track partier
og passeringen av Gemini Bridges er jo et høydepunkt.
Det er langt ned til bunnen i kløftene der og
utsikten utover det nærliggende landskapet byr
på mange Kodak moments. På den siste klatringen
mot slutten av denne turen, syklet jeg alene med kongen
selv. Det er noe spesielt å sykle sammen med en
levende legende innen terrengsykling i Moab. Jeg må
bare innrømme det. Best av alt, Gary var "bare
en i gruppa". Lett å snakke med og med mange
herlige historier.
 
Hiketuren inn i Arches nasjonalpark på morgenen,
var nydelig. Deilig å få strekt ut skikkelig
etter en lang flytur og den første dagen med
sykling. Naturen er bare helt fantastikk her ute.
Her så vi de første bueformasjonene som
landskapet er så kjent for. I tillegg passerte
vi Balancing rock. En utrolig formasjon i stein som
naturen har skapt. En liten søyle holder oppe
en svær klippeblokk som ser ut til å kunne
tippe over når som helst.
Onsdag
Frokost på Jailhouse cafe. De amerikanske frokostene
tar nesten livet av meg. En porsjon er det jeg får
i meg av frokost på ei uke hjemme! I dag står
endelig Slick Rocks Trails på programmet. At alle
har forventinger til dette er det vel ingen grunn å
fortelle om. Det er litt regn i lufta når vi drar
opp den lille biten opp fra Moab til dette fantastiske
fjellørken landskapet.
Endelig på sykkelen der oppe, så får
du føle virkelig hva andre har fortalt om feste.
Men hodet forteller deg noe annet og løypa er
tøff for en fersking som meg. Du kan ikke nøle.
Her går det an å klatre opp de bratteste
bakker med sykkelen, hvis du klarer å overbevise
hjernen. Etter litt trening i starten av løypa,
setter vi i gang. Etter bare noen minutter, har vi mistet
2 løpere
og det skal bli verre,….. for meg! Jeg kjemper
med hodet og kommer meg opp og ned steder som det ikke
skal være mulige å sykle. Henger litt bakerst,
en skikkelig dropp og forhjulet sklir ut. Jeg tråkker
skikkelig over, men prøver å fortsette.
Etter litt til og med en hoven ankel, går det
galt igjen. Får ikke riktig vekt i en kryssing
av et heng og sklir ned på slick-rocken. Det blir
noen skikkelig skli-sår, men gir ikke opp ennå.
Fortsetter ennå en stund til, men foten blir mer
og mer hoven og usikkerheten brer seg i kroppen. Hodet
er i ferd med å vinne over viljen, til min store
skuffelse. Etter ennå et par velt,
må jeg kaste inn håndkle. Jeg kommer meg
tilbake på egen hånd til utgangspunktet
og får vasket sår og iset og tapet foten.
Akkurat da så det ikke lyst ut for resten av uka.
Da de andre kommer tilbake, er de svært bekymret
for den "eksotiske" utlendingen i gruppa.
  
Etter lunsj på Slick Rock cafe, tar Tom og Fred
meg med på pub for å få opp humøret.
En pub hjelper alltid på humøret på
en BeerMaster. Etterpå iser jeg ned foten igjen,
tar en fin samling fargede tabletter og håper
på det beste. Kommer på en fin ide på
å lindre en litt mørbanket kropp. Hot tub!
Har du prøvd det med brannsår over store
deler av venstre legg, lår og arm?
Hvor dum går det an å bli! Det svei så
jeg så vidt ikke fløy opp på tørr
grunn igjen. Men sta som et esel, så kjempa jeg
meg ned og smerten ga seg etter hvert……. .
Det ble ikke helt Slick-rocks som jeg forventet, men
jeg har da sykla deler av løypa og lagt igjen
litt norsk blod.
Forresten, jeg har blitt helt kaffefrik her borte.
Hjemme drikker jeg knapt kaffe. Her er jeg borte i kaffesjappa
06:30 om morgenen og kjøper mitt favorittmerke.
Sick.
Torsdag
Frokost på Tiffanys. Foten virker mye bedre enn
i går kveld. Den tapes skikkelig, jeg er over
på flats og med freeride sko som støtte.
I dag skal vi sykle Porcupine Trail! Mange har denne
som sin absolutte favoritt i Moab. Jeg gleder meg som
en unge og er revansjesugen etter å ha måttet
kaste inn håndkle i går. Energien brenner
i kroppen og jeg får virkelig brukt den i dag.
Vi er den siste bilen som får kjøre opp
til denne løypa. Regnet har gjort veiene såpeglatte
og vår sjåfør fra Manhattan (av alle
ting) klarer så vidt å holde bilen på
veien. Come rain, come shine, our bikes we'll ride.
Utelot jeg snø her? Det skulle jeg ikke gjort….
.
 
Porcupine er krevende nok i normal tørt vær.
Når det regner og snør blir den litt ekstrem.
Mye klatring i begynnelsen, men belønningen er
en drøm av en single track utforkjøring
med små dropp og fantastisk utsikt over mesaene.
Jeg har jo sykla i slikt vær noen ganger så
denne gangen var det jeg som tok vare på vår
ene guide Shannon. Hun slet med det sleipe føret
og ikke var hun helt kledd for dette heller. Det var
det vel bare jeg som var. Men så fort vi kom under
snøgrensa igjen, var det bare knall moro. Du
blir så ivrig at du glemmer at du bare er 50 cm
fra kanten av stupet innimellom. Så mens vi runga
ut melodier fra Star Wars serien, hamra vi nedover løypa
i ellevill iver og glemt var all snø og slaps
og frosne føtter. Dette var MTB som jeg bare
har drømt om. Jeg er sikker på jeg kunne
tatt løypa en gang til etterpå. Folk i
bunnen som vi møtte, var ikke helt sikre på
vår troverdighet når vi rapporterte snø,
men de fant det nok ut.
 |
Etter denne turen forflyttes vi oss fra Gonso
Inn i Moab, til Sorrel River Ranch i Castle Valley,
en snau times kjøring unna. Det ble en
skikkelig ranchaften med synging, øl og
stor middag. Eric, duden fra The Hooters, hadde
med seg en mandola og det ble synging og latter.
Jeg ble med Eric på fremføringen
av Nordman!
Men som alle kvelder her borte, så blir
det ikke sent. Du er så kjørt etter
en hel dag ute i løypene, så du orker
ikke my. Samtidig vil du være i slag til
morgendags nye turer! Drikke øl kan man
gjøre i Oslo også! …..
Men det smakte godt med noen Fat Tire øl
innimellom. Den het faktisk Fat Tire, eget ølmerke.
I kveld er det første gangen jeg tenker
på hvor lenge det er igjen av turen. Tiden
flyr fort når du har det moro og moro er
bare begynnelsen av ordet på min opplevelse
så langt!
|
Fredag
Sitter alene i frokostsalen på Sorrel 0700 på
morgenen og ser dagslyset sakte brer seg over mesaene.
Først når sollyset toppene av disse magiske
fjelltoppene. Så sprer det seg se utover platået
og detaljene i landskapet blir klarere. Det er magisk
å se på. I dag skal vi sykle Moabs nyeste
løype Sovereign Trail. Sola skinner og livet
er herlig.
Denne løypa var virkelig morsom. Ikke altfor
teknisk, men nok å bryne seg på for de fleste.
Den byr på ren single track hele veien og terrenget
går opp og ned i ett sett. Jeg klarte å
miste sporet over noen Slick-rocks og måtte vente
på nestemann som dukket opp i horisonten! Skjønner
at folk ikke skal sykle alene i dette terrenget. Folk
har rotet seg bort og dødd i terrenget rundt
Moab. På sommeren kan det bli ekstremt varmt og
da orker du ikke lenge uten vann.
Man mister fort stedsansen også. Men jeg var bare
10 meter unna de små hvite dottene og jeg var
ikke den eneste som kom ut av det. Fred måtte
lete bakover igjen og fant tilslutt løypa. Etter
en stund fant han dog ut at han sykla i feil retning!
He-he.
Etter syklinga, var det raskt skift , inn i vanen og
full fart ut til Bartlett Wash. Vel, full fart er vel
en smule overdrevet.
På dårlige kjerreveier manøvrerte
vi oss frem langt utover i ødemarka. Her finner
du tumleplasser for freeridere som The Mushrom og Superbowl
og det var her det skulle arrangeres Huckfest! Fra der
vi måtte parkere bilen, var det ennå en
30 minutters spasertur over Slick-rocks, eller evt 15
minutter på sykkel, til arrangementet.
 
Ca 200 mennesker hadde kommet seg ut dit for å
se lokale og nasjonale huckere gjøre noen stunts
som tok pusten fra flere. Sola skinte og jeg manglet
egentlig bare en Stella der jeg satt og koste meg med
oppvisningen på fjellet. Vi hadde spist middag
med en av deltagerne tidligere i uka. Brian er en lokal
legende og er kjent for sin utrolige evne til å
få grep med dekkene t.o.m. på 90 graders
fjellvegger. Han dumma seg ikke ut denne dagen heller,
som han selv uttrykte det.
Det ble noen luftige svev og mye test of metal. Det
røk et par rammer, noen flere hjul og et par
av gutta fikk noen småskader. Alt var som det
skulle være med andre ord.
Vel tilbake på Sorrel, hadde vi siste kvelden
med hele gruppa samlet. Det ble en middag og noen øl,
men ikke sent.
Vi hadde en tur til igjen dagen etter og den skulle
ikke ødelegges med kuppelhue og sliten kropp.
Lørdag
Tidlig oppe igjen og denne gangen har jeg selskap av
Tom og Fred ved frokosten. En litt demper på morgenen,
for du vet at dette er siste dagen med sykling. Men
etter en skikkelig frokost, tar jeg først sykkelen
en tur alene på morgenen innover i Castle Valley
og ned noen sideveier mot Colorado elva. Det er så
stille og fredelig og naturen rundt deg er så
utrolig unik.
Rød-fargen på fjellene gjør lyset
helt spesielt.
Etter min lille timestur alene, møter jeg resten
av gruppa på Sorrel og sammen sykler vi veien
ut mot Onion Creek. Dette er en løype som begynner
som en vei innover i canyon landet og som bare blir
smalere og smalere etter hvert. Du tror hele tiden at
den snart tar slutt, men den snirkler seg innover i
trange kløfter, kilometer etter kilometer. Du
passerer over en liten elv en 13-14 ganger tror jeg.
Igjen blir jeg slått av de spesielle fjellformasjonene.
Det er noe nytt og unikt bak hver eneste sving.
Så ender den siste turen sammen. Vi drar tilbake
til ranchen, dusjer pakker og sjekker ut.
 
Vi sier ha det til våre 2 guider Shannon og Zack.
De er oppriktige lei seg når vi drar. Dette har
virkelig vært en kjempefin gruppe. På vei
til Grand Junction er det stille i bilen. Bonnie, sjåføren,
peker ut steder fra kjente filmer opp gjennom tidene.
Så er vi tilbake på Adams Mark Hotell. Gary
skal med fly samme dag til San Diego, så vi tar
farvel med legenden. Resten av oss skal fly ut på
ulike tider dagen etter, så vi bor alle på
hotellet over natten.
På kvelden blir det skikkelig hot-tub party etter
hvert. Først er vi ute i byen og spiser sammen
med noen lokale folk som
Eric kjenner. Deretter blir det en del øl og
historier utover kvelden. Den eneste som mangler, er
Chuck. Han er trøtt og tar
en tidlig kveld. Vi andre holder det gående til
de sene nattetimer, før vi tørner inn.
Søndag
Når jeg våkner og går ned til frokost,
har både Tom, Fred, Chuck, Scott og Eric sjekket
ut og sitter på fly hjem. Kathy er der ennå
og vi spiser frokost sammen og mimrer over den siste
uka. Kathy skal ta toget hjem, noe som tar henne et
par dager.
Et lite eventyr i seg selv kanskje. Så har alle
reist og det er bare meg igjen. Skulle tro jeg følte
litt tomhet, men smilet sitter i trynet fra øret
til øret bare ved tanken på hvordan denne
uka har vært. Det har vært en opplevelse
for livet. Jeg har stiftet nye bekjentskaper med herlige
folk og blitt invitert til New Jersey til sommeren av
Tom for nye sykkeleventyr. Vi har alle utvekslet e-mail
adresser, så vi kommer til å holde kontakten.
Noen timer senere strekker jeg med ut på 3 seter
på BA`s flight fra Denver til London. Jeg lukker
øynene og ser for meg de forskjellige løypene
ennå, Gemini Bridges, Klondike Bluff og den fantastiske
Porcupine. Venstre beinet verker og er litt stivt. Mitt
møte med slick-rocken har satt sport, men det
er jo sånn det skal være. En av mine beste
uker muligens i hele mitt liv, kommer til en ende……..
. Det kommer nok en oppfølger, f. eks Moab -
revisited.
Takk til TrekTravel med guidene Zack og Shannon. Takk
til Gary. Takk til alle i gruppa, Tom, Fred, Scott,
Eric, Chuck og Kathy. Takk for et herlig samhold og
felles sykkelopplevelse. Verden hadde blitt et bedre
sted med flere syklister.
Erics hjemmeside: http://www.ericbazilian.com
Scotts hjemmeside: http://www.scottbradoka.com
Toms hjemmeside: http://www.victorybikeandski.com
Trek sine reiser: http://www.trektravel.com
Fisherbikes: http://www.fisherbikes.com
Tilbake
|
