www.newbelgium.com/beers_ft.asp
Tilbake til hovedsiden
GFishercolorstack_stor.gif
 

Stisykling er noe jeg virkelig har fått sansen for. Sikkert for at etter x antall blåmerker og brusten stolthet og selvfølelse, endelig kan holde balansen og komme meg over en del hindringer. Det aller morsomste med denne formen for sykling, er at jeg merker fremgangen fra år til år så godt. Tror jeg har nevnt i en annen artikkel også, at stier som jeg ga opp i fjor, klarer jeg nå. Det gir deg en deilig selvfølelse og pågangsmot til større utfordringer.

Første gangen en kompis tok meg med på en blåsti i marka, er faktisk ikke så mange år siden. Da han sa:
"Vi drar oppover her", trodde jeg faktisk at han kødda. På de 2 timene vi tråkka rundt, datt jeg vel av flere ganger og fikk flere blåmerker enn til sammen i hele barndommen!
Men jeg ga ikke opp og merka fremgang allerede på første tur.

Jeg sykla med klikk pedaler og det er delte meninger om dette når det gjelder sti sykling. Jeg sverger nå til flats fordi jeg er for treig å komme meg ut av klikk pedalene. Det fører til en del vonde velt! Med flats føler jeg meg tryggere. Jeg får det litt lettere ved stopp eller velt og det gjør at jeg prøver mer.
Med litt mer teknikk og litt større selvsikkerhet, så vil jeg sikkert gå tilbake på klikk pedaler.
For det er irriterende å glippe av pedalen over et hinder eller i en kneik.

Men det var en tid da jeg trodde dette faktisk ikke ville være noe for meg. Jeg leste på terrengsykkel.no og blaasti.com om den ene stien finere enn den andre. Skrev ut beskrivelser og tråkket av gårde for å prøve dem. Spesielt husker jeg fra Sandermosen til Solemskogen. Her var det altså noen som påstod at man kunne holde seg på sykkelen stort sette hele veien! Pah, jeg bar sykkelen mer enn jeg satt på og banna og sverta så elger og andre skogsdyr flykta dypere inn i marka.

Jeg sverga på at jeg skulle kaldkvele forfatterne på disse sti beskrivelsene.
I dag fremdeles klarer jeg knapt holde meg på sykkelen ca 50% av denne turen
(og da er det mulig jeg juger litt også!), men det går da litt fremover. Og man må jo bare fortsette å prøve.

Men dette kan nok sikkert gjøre at folk mister litt motet. Det er viktig å skjønne at de ivrigste som skriver disse løypebeskrivelsene, har en del grunnferdigheter som vanlige syklister ikke innehar. Tror enkelte har blitt flinke til å sette en karakter på hvor vanskelig stien er, eller hvem den passer for. Det burde stå på alle, så gir man ikke opp ved første forsøk og velger seg de letteste i begynnelsen.

Min selvfølelse sank langt ned i den største dalen på stien fra Sandermosen til Solemskogen og noe av den ligger vel der ennå. Men kanskje en dag vil jeg finne den igjen.

Så får jeg heller finne litt mer ut av disse gutta på terrengsykkel.no sine turer. Det høres jo knall ut,
men jeg må vite nivået på disse turene! Det er ikke kult å gå bakerst med sykkelen på ryggen,
mygg som surrer i øra og drømme om en kald pils!

For alle de som prøver å starte med dette, så kan jeg i hvert fall si at dette er utrolig morsomt.
Bare finn stier som du behersker litt og gi aldri opp å lete etter nye. Jeg finner ennå nye stier bare et par kilometer fra Grefsenkollen som er en drøm å sykle på.

Og, det er ikke så mange stier man kan holde seg på sykkelen hele tiden. Regn med noe gåing og bæring innimellom. 50 meter lenger fremme kan nemlig den beste delen av stien plutselig åpenbare seg!

God tur!


Tilbake

 

Om BMTB - Historier og delte meninger - Roadtrips - Bilder - Linker - Øl - Hovedside