www.newbelgium.com/beers_ft.asp
Tilbake til hovedsiden
GFishercolorstack_stor.gif
 

I dag var en skikkelig drittdag på jobben. Nær sagt hele dagsplanen ble ødelagt pga ting jeg ikke kunne styre over. I stedet for en rolig og fin dag, ble det stress og mas og en passe porsjon irritasjon. Jeg skulle egentlig har stilt i mitt første terreng ritt i morgen, bare for å prøve det engang. Hadde faktisk gledet meg til det selv om jeg aldri har vært noe fan av å sykle i mølje i marka og betale for det. Tid var avtalt for en siste sjekk av min GF paragon, men det gikk jo til helv… med alt som ikke gikk på skinner på jobben.

Med det humøret jeg var i på slutten av dagen, slo jeg fra meg hele greia. Det ble rett og slett for mye mas for å rekke alt. Det var det ikke verdt. Sykling skal man glede seg til. Så jeg dro rett hjem etter jobben og endte på sofaen. Sovna mens ei dårlig såpe utspilte seg på tv`n og våkna ikke før ved syvtiden på kvelden. Jeg sover vanligvis aldri på ettermiddagen eller tidlig på kvelden, men det hadde vært ei lang uke. Nå satt jeg halvt sammensunket og følte meg slapp og daff.

Værmeldinga spådde mer regn i helga og humøret sank ennå et hakk. For noen år siden hadde jeg blitt sittende sammensunket på sofaen og sett på tv resten av kvelden. Gretten, utilpass og tiltaksløs. Men i kveld tok jeg meg selv i nakken igjen. Nesten motvillig begynte jeg å skifte til sykkelklær. Hvis det skulle regne i morgen, så kunne ikke denne kvelden gå tapt. Det hadde vært søkka bløtt mange steder på stiene i det siste, men nå hadde det tørket opp en del.

Halv åtte trilla jeg hjemmefra på caken. Tenkte først bare å sjekke noen kjente stier rett ved. Etter en liten klatring, begynte kroppen å våkne litt. Dro opp noen single tracker for å få kroppen i gang og varm og fant flyten fort. Etter bare 20 minutter på stiene, merket jeg humørforbedringen allerede. Da kila kjedet seg skikkelig fast på innsiden av kassetten!
Det kom noen saftige gloser, men så roa jeg meg ned og begynte analytisk å løse problemet. Før ville jeg brukt rå makt og antagelig ødelagt noe. Nå løste jeg det ved å jobbe rolig og bruke det fordømte hue litt.

Så var jeg i gang igjen. Nå kjentes kroppen mye bedre. De grå skyene som hadde svirra inne i hue, hadde lettet og lysten til å tråkke sti var overveldende, dro innover i marka til et stiparti som er en av mine favoritter.

Her er det mange utfordringer jeg mestrer nå, men ennå noen jeg ennå sliter med. Nå var gutsen virkelig tilstede. Jeg var alene i skogen, ikke et menneske å verken se eller høre. Bare meg og caken og stien i en fin og passe kjølig kveld. Jeg heiet nesten meg selv frem oppover et par seksjoner hvor jeg tidligere har blitt stående fast og måtte gå av sykkelen.
Pesa meg selv fremover og kjente tilfredsstillelsen ved å klare en ny utfordring for første gang.

Vel gjennom dette stipartiet, dro jeg inn på et par andre som lå i nærheten. Etter å ha lekt litt rundt, så oppdaget jeg en sti jeg hadde forsøkt noen år tidligere, men bare gitt opp. Nå så den overkommelig og innbydende ut.

Jeg tråkket i vei og en drøm av en passe teknisk sti åpenbar seg. Glemt var dagens mas på jobben, glemt var den daffe formen og tiltaksløsheten fra tidligere på kvelden. Dette er hva jeg elsket å gjøre, sykle sti. Kroppen gav respons og jeg fant flyten over steiner og røtter. Caken danset nesten under meg. Jeg kjente smilet bre seg i ansiktet. Ja, dette var livet. En sen kveld, mutters alene på en morsom sti og å kjenne kroppen og hjernen våkne skikkelig til liv. Dette var ren sykkelfrelse.

2 timer senere sitter jeg her og føler jeg MÅ skrive ned dette. For en del år tilbake, så var jeg en sofa og tv slave på kveldene. Tiltaksløs og for lat til å gjøre så mye etter jobben. Nå veit jeg hva som venter hvis jeg klarer å dra meg ut av leiligheten og ut på sykkel på en dårlig dag.

Som sagt, stisykling er ikke bare moro, det er ren sykkelfrelse for meg.

Tilbake

 

Om BMTB - Historier og delte meninger - Roadtrips - Bilder - Linker - Øl - Hovedside