Årets roadtrip ble alt det jeg ønsket den skulle bli. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har lest om slike turer, full av misunnelse, i ulike mtb magasiner og på nettsteder.

Denne gang var jeg selv med på en og det ble nesten større en fjorårets tur i Moab. Det i seg selv, sier ikke lite!

Nedenfor kommer en liten oppsummering av turen med både på og av sykkelopplevelser. Du vil finne masse bilder fra turen under egen kategori i billedarkivet.


Innledning:
En av de jeg møtte i Moab i oktober, Tom Briede, inviterte meg over for å teste litt av hva østkysten har å by på av mtb opplevelser. Fred er en kompis av Tom. Han var også i Moab og bor bare en times biltur unna, dvs nesten nabo i Statene.

Det var disse jeg hang mest med i oktober og det var disse som skulle bli mine guider der borte denne gangen.

Siden jobben min har fellesferie i juli, ble det selvfølgelig i denne perioden. Lite visste jeg selv om heten i New Jersey, og fuktigheten, på denne årstiden.

Hvordan det kunne ha unngått meg som vanligvis ikke tåler for mye hete, er for meg en gåte!

Søndag:
Tom møtte meg på Newark flyplassen. Vel utenfor alle rom med air condition, fikk jeg mitt første møte med været i New Jersey på denne tiden av året. + 33 grader C og enorm høy luftfuktighet! Akkurat der og da tvilte jeg faktisk på om kroppen ville takle anstrengelser i slik hete. Det føltes ille nok å dra koffert og sykkelbag på hjul etter seg!

Det var et hjertelig gjensyn. Vi dro rett til sykkelsjappa til Tom for å montere min Cake. Giret hadde fått seg et trøkk og det ble litt jobbing med å fikse det. Godt at man skulle besøke en tidligere sykkelreparatør. Deretter bar det hjem til Tom og Nicole (Toms kone) i West Milford. Etter en lang flytur var det deilig å slappe av med god mat og drikke og et forsøk på å tolerere heten……

Dagens morsomste (kanskje): Uttrykket i ansiktet mitt på utsiden av flyplassen ved opplevelsen av 90 F og 88% luft fuktighet..

Mandag: Ringwood Park (Tom, Fred og meg)
Den første sykkel dagen bød på sykling i Ringwood Park. Vi syklet en rute som heter Cannonball trail. Navnet stammer fra revolusjonen
og det ble fraktet kanon kuler på denne stien. Hvordan i helv… de klarte det, er for meg en gåte etter å ha syklet den! Fred skulle møte oss i dag og sykle sammen med oss i dag. Litt forsinket etter en sen natt på byen, dukket han opp.

Turen ble veldig bra. Etter en tøff stigning, passering av en motorvei med selvmordsikring og med noen svettekuler fra en annen verden, var resten av single tracken knall morsom å sykle. Passe teknisk og passe lang. Jeg tolererte varmen mye bedre enn forventet. Antagelig for at jeg var i bedre form enn på lenge og at jeg bøttet innpå litervis med vann under hele dagen. Både Fred og Tom er meget bra trente og jeg hang litt etter i enkelte partier.

Så fikk jeg da også vite at Tom inntil nylig var meget aktiv og konkurrerte jevnlig både i mtb, landevei og annen utholdenhetsidrett. Pøbel!
Kvelden tilbrakte vi sammen med flere av Toms venner og kalde øl, foran tv`n med oppsummering av LeTour så langt. Go Thor!

Dagens morsomste: Fred etter en stund sykling som sa han følte seg som Supermann, men som en ½ time senere så mer ut som Wonder Woman ifølge Tom.

Tirsdag: Peekskill Park (Tom, Fred og meg)
Dette var andre stopp på roadtripen. Jeg hadde lest om dette området, også kalt Blue Mountain, både på nettet og i flere blader. I dette området har mtb entusiaster bygget opp et løypenett med single track med forskjellige vanskelighetsgrader. Du kan bruke hele dagen på alle stiene og knapt sykle den samme en eneste gang! Det var en sinnsyk varme inne i skogsområdet, men for en opplevelse å sykle!

De mest avanserte tok nesten livet av meg, men resten var rett og slett en drøm for en terrengsyklist. Hadde det ikke vært for den intense heten…. . Det går opp og ned hele tiden og det er laget et hav av utfordringer som smale passasjer, dropp, bekker, broer, kryssing av trestokker i variable størrelser etc, etc. Dette må være et perfekt sted for deg som ønsker å utvikle deg som mtb rytter og
samtidig ha det moro!

Vi tok lunsj etter noen timer sykling og det var godt å slappe av i skyggen med en liten bris. Etter noen skikkelig amerikanske sandwiches og noen øl ”lite”, bar det inn på stiene igjen. Da var jeg faktisk rimelig kjørt, både av stiene og varmen. Men jeg hang med en stund til. Tilslutt måtte det hvite flagget opp og Fred og Tom var rimelig fornøyd de også heldigvis. Etter dagens sykling satte vi kursen mot fjellene i Vermont, en 4-5 timers biltur unna.

Dagens antagelig morsomste: Min egen uttalelse i et strabasiøs teknisk parti: ”You sure this trail said intermediate?”

Onsdag: Mount Snow, Vermont (Tom, Fred, Scott og meg selv)
Tom hadde fått låne et hus i Vermont av en kollega. Husets eier het Heino og er egentlig fra Østerrike. Dette var feriehuset hans. Han har hjulpet Tom en del med oppstarten i sykkelbransjen og har drevet mange år med ski og sykkel selv. For et hus det var!!! Dette var ikke den typiske norske familiehytta på fjellet. Den var bare lekker med alle slags fasiliteter.

Vi møtte Scott her oppe i går kveld og det ble en meget fuktig kveld. Etter en bedre middag i sentrum, var stemningen høy da vi kom tilbake til huset. Ølet smaker utrolig godt oppe i høyden av en eller annen grunn. Tror det gjorde meg til en bedre bordtennisspiller også! Bra at Scott ble skikkelig på pæra, siden har konkurrerer aktivt i flere sykkelgrener og driver med masse annen ”multi” idrett.
Han var ikke i olympisk form på morgenen da vi kjørte opp til Mount Snow! Kanskje det ville holde han noe tilbake? Not!

Vel, tilbake til syklingen.
Mount Snow har IMBA race hvert eneste år. De påstås å være østkystens mekka for mtb sykling. Det hadde regnet en del før vi kom dit og løypene var derfor ekstremt vanskelige i enkelte partier. Men her var det heis til toppen og så bare å komme seg ned til bunnen av dalen igjen. Deler av løypenettet i Mount Snow er beregnet på ren DH. Det fikk vi fort erfare. Med glatte skrenter og gjørme i tillegg, ble det flere tryn enn ønskelig tidlig på dagen.

Etter hvert fant vi dog fine kjørbare kombinasjoner av stier nedover. Fy pokker så morsomt det er å bare kunne ta heisen opp for deretter å kaste seg ut i diverse sti nett nedover. Man får brukt all sin energi på det som virkelig er moro. Etter hvert som du lærte de forskjellige traseene å kjenne, ble du også flinkere til å sette dem sammen. Scott er rå på all slags sykling. Han hadde 2 skikkelige tryn i begynnelsen, men han tåler tydeligvis mye. Jeg hadde et par over styret selv og Tom var også skikkelig på flyer`n en gang. Fred var sikkerheten selv, eller kanskje minst påvirket fra kvelden i forveien.

Etter timer med kjøring ble det sen lunsj i enden av bakken. Utrolig hvordan t.o.m. ren utfor sliter ut deg? Nei, ikke når du har hjerte i halsen ca 50% av tiden. Det ble øl og mat i nydelig solskinn ved hotellet før vi returnerte til huset vårt. Etter dusj og skift bar det ut på spare ribs middag og som vanlig ble det kalde flasker på huset på natta.

Dagens morsomste: Scotts utsagn: ”First we drink, then we eat”. Han mente rekkefølgen var årsaken til morgenens dårlige form. Eller var det andre veien?

Torsdag: Mount Killington, Vermont (Tom, Fred, Scott og meg)
Dette skulle bli turens desiderte høydepunkt. Ingen av gutta hadde sykla her før. Tom hadde tilfeldigvis bare fått høre om dette stedet for et par uker siden. Etter den sedvanlige svære amerikanske frokosten på en diner (5 pannekaker med vermont sirup, 2 stekte egg ”over easy”, toast), satte vi kursen mot fjellet. I dag var alle i toppform og det var tydelig at Scott hadde funnet riktig rekkefølge på å spise og å drikke. Tom bestemte seg for å leie en skikkelig fulldemper i dag, så han plukket ut en Kona leiesykkel der oppe.

Det var ikke et dumt valg. Dette ble en dag jeg kommer til å huske lenge. Dessverre ble det ikke tatt så mange kule bilder her fordi alle var opptatt med å sykle for alt penga var verdt. Gondol til toppen og 40 minutters utforsykling på et hav av sti valg (45 miles!)! Og du verden for noen kule stier! Her fikk du alt fra fart, meget høy fart, til stier som gikk ned og opp, så ned igjen. Du hadde bølgepasseringer, bratte heng, smale, svingete stier med innlagte hindringer. Broer med små hopp, ”Trappenedturer” og ”Peekskill style” stier.

Dette var et eldorado for en rytter som meg og de andre var minst like begeistret. Pur sykkelglede oste av oss og forventingene var store til neste tur hver gang gondolen brakte oss opp til toppen igjen. Her kunne jeg blitt lenge…! Mount Killington har laget et knallbra stikart slik at du kan se hva slags løyper du kan sette sammen og hva de består av. Dagen vi var der oppe, åpnet de for første gang en helt ny seksjon med løyper høyt oppe i bakkene. Der fikk jeg forresten mitt første skikkelige tryn.

På den siste turen ned, var jeg nok litt sliten. Man blir litt for ukonsentrert. Etter å ha klart en hindring, slappet jeg av litt for tidlig og forsvant hodestups ut av sykkelen og inn i skogen. Men det gikk noenlunde bra og jeg dukket opp i lysningen i bakken til de andres store lettelse. De hadde hørt braket bak seg…. . Dette var en stor sykkeldag. Etter timer med kjøring der oppe, avsluttet vi siste nedtur i et skikkelig uvær som kom MEGET brått på. Men det er jo gjerne slik i fjellet, er det ikke?

Etter å ha fått dusja skikkelig og bytta klær, ble det middag i Killington før vi satte kuren tilbake til West Milford og New Jersey.
Dagens morsomste: Serveringsdamen i Killington som trodde jeg spøkte og ble litt usikker da jeg bad om en ny halvliter med Stella om
2 minutter, da hun serverte meg den første. Man blir tørst etter så mye sykling.

Fredag: New York, Central Park (Nicole, Tom, Fred og meg)
Når New York City bare er en times biltur unna der du befinner deg, må du jo at deg en tur til denne verdensmetropolen. Jeg hater såkalte ”tourist-traps”, så jeg bad Toms kone Nicole om bare å legge opp en dagstur med et par severdigheter. Viktigst av alt for meg, var faktisk Central Park. Hvorfor? Fordi man kan sykle der selvsagt. Du trodde vel ikke at det ikke skulle bli noe sykling denne dagen?

Vi tok båten fra Hoboken inn til Wall Street og derfra bar det rundt til steder som Ground Zero, Time Square og Central Park. Selvsagt var det innlagt drikkesteder som ESPN Sports bar, Hard Rock Cafe og et par irske puber. Central Park er knall å oppleve med litt spasering og mye sykling. Vi leide cruisere og tråkket rundt i stadig bedre og varmere vær. I Central Park er det kun lov til å sykle på oppmerkede sykkelveier og overtredelser straffes med saftige bøter.

Men vi kunne ikke dy oss, så vi tok noen avstikkere når muligheten bød seg.
Vi hadde planlagt å avslutte i Greenwich Village, men for å slippe rush-hour, droppet vi det. I stedet valgte vi å dra til New Jersey for å høre bandet til en kompis av Tom. Dave spiller i et band som heter The Breadbox Band (http://www.breadboxband.com).
Det er et skikkelig jamband. Når de så spiller på et mikrobryggeri som heter Krogh`s, så ble dette en perfekt kveld med bra musikere og bra drikke!

Dagens morsomste Fred i Central Park. Først så falt kjede av sykkelen hans. Disse Beach syklene er håpløse å sette kjedet på igjen. Da han skulle trille ned igjen for å bytte sykkel, glemte han at han ikke hadde bremser lenger. Tom måtte ta han igjen på sin sykkel og bremse for han. Da Fred endelig fikk ny sykkel, tryna han på flat asfalt og skyldte på for lite luft i bakhjulet…..

Lørdag: Party hjemme hos Tom og Nicole. (Masse gjester, Stella og meg)
Vi hadde egentlig planlagt sykling i dag også, men jeg skjønte at det var mye som måtte gjøres før festen i dag. Så jeg sa til Tom at vi dropper syklingen og så hjelper jeg til med å gjøre klart. Det skulle hentes stoler, partytelt, bord, belysning, det skulle handles, mat skulle hentes og ikke minst: Vi skulle hente et fat med Stella!! Selvfølgelig var det en tungtveiende grunn til at jeg sa jeg skulle hjelpe til.

Alt ble klart, de første gjestene begynte å komme ved 3 tiden på ettermiddagen og Stellaen smakte fortreffelig! Scott dukket opp etter først å ha vunnet et landeveisritt tidligere på dagen. Med et smil fra øre til øre, måtte han ”motvillig” vise frem trofeet. Ved 6 tiden ble jeg lurt ned i kjelleren under påskudd av å se på en sykkel. Da jeg kom opp igjen hadde alle vikinghjelmer på hodet gitt.
Festlige disse amerikanerne.

Festen var meget vellykket. Masse god mat, masse godt drikke selv om fatet med Stella var tømt før klokka var 9 på kvelden. Og vi var ikke så mange som drakk av det fatet… ! Jeg ble nok noe bedugget utpå natta, for jeg gikk rett inn i nettingdøra en gang, for så litt senere å gå tvers igjennom den!! I tillegg satte jeg meg på et pyntebord ute som ikke klarte belastningen. Men verre enn det ble det ikke.
Alt ble for øvrig gjort opp dagen etter….. :)

Dagens morsomste: Vel, de fleste syntes jo det var usedvanlig festlig å se meg gå tvers igjennom nettingdøra. Jeg syntes nok det var vel så morsomt å plutselig slå over på norsk til en fyr utpå natta. Han brukte lang tid på å finne ut om det var han som var fryktelig full, eller om det var jeg som fleipa med han.

Søndag: Vest Milford (Tom, Scott, Paul, Trevor og meg)
Dette ble tøft! Etter en 12 timers fest med mye drikkevarer, kunne jeg ikke si nei til dagens sykkeltur. Jeg hadde jo spesifikt bedt om den! Den ble utsatt fra 11 til 12:30 slik at vi fikk med oss Hincapies seier i Touren, men så bar det i vei på stiene i Toms nærmiljø. Det var usedvanlig varmt og ekstrem luft fuktighet. Det syntes også ”the natives”.

Stiene var fine og hadde flere teknisk krevende (for meg) partier. Men jeg pusta som en stranda hval og svetta litervis i bøtter og spann. Hele festen rant av meg den første timen. Det var flere som slet på denne turen, men ingen ville jo gi seg. Det ble en bra tur til tross for svak dagsform. Høydepunktet var vel å bli avkjølet med hageslangen ved hjemkomst. Vi spiste rester fra gårsdagen til lunsj og svelget maten ned med Nicoles Margaritas! Etterpå var det siesta.

På kvelden hadde jeg bedt Tom og Nicole på middag ute. De valgte sin favorittrestaurant i Butler. Dette var siste kvelden med dem,
så dette var liksom en takk for oppholdet. Det ble en hyggelig middag.

Mandag: Hjemreise
Jeg hadde opprinnelig tenkt å besøke noen andre kjenninger i New York, men disse var på ferie selv. Derfor ble det hjemreise denne mandagen. Flyet gikk ikke før sent på ettermiddagen. Tom og jeg spiste en skikkelig amerikansk frokost på en diner, før vi dro og kikket litt på et par andre større sykkelbutikker i området. Det ble litt handling, men egentlig var jeg mettet på det meste nå.

Siste stopp var Toms sykkelforretning i Union. Her pakket jeg ned sykkelen igjen, snakket litt med folka i butikken, før Tom kjørte meg til flyplassen. Etter noen øl og en 4-5 GT i baren på flyplassen, gikk turen over havet hjem igjen rimelig greit. Da jeg lukket øynene, kunne jeg se for meg løypene i Mount Killington. Det sykkel eldorado glemmer jeg ikke på lenge. En perfekt roadtrip var over……… .

Nå er det bare å begynne og sjekke ut potensielle reisemål for neste år.

”Bikers never get old, they just get a little a little more tired by the years”

Tilbake