Det er kanskje noe i det noen kolleger sier til meg. Jeg trenger støttehjul, mer polstring og bedre bremser. Bare et par uker etter å ha kommet meg etter en liten prolaps, så smalt jeg i bakken igjen. Denne gangen på et stiparti, bred sti faktisk!
Vi var 3 stykker som sykla og jeg lå bakerst. Det var glatt etter regn og jeg prøvde å være så følsom som mulig med underlaget. Mine Maxxis supertacky dekk er glimrende på slikt føre, men de kan ikke hjelpe på feilmanøvrer fra rytteren i salen.

Jeg vet ikke hva som forårsaka selve trynet, men plutselig var jeg "airborne" over styret. Deretter ble det helt svart noen sekunder. Fikk meg en skikkelig kavring, men hjelmen redda mesteparten av helsa nok en gang.

Svimmel, kvalm og litt mørbanka ble det retur til Grefsenkollen og rett ut på sofaen. Av erfaring fra tidligere tryn, så fikk jeg nok en liten hjernerystelse. Man kjenner igjen symptomene etter hvert…. . Har blitt litt for mange av disse de senere åra.

Noen dager senere, sitter "trynet" fortsatt i kroppen og det blir en ufrivillig pause på syklingen igjen. Det passer svært så dårlig inn i sykkelkalenderen med Raumerrittet som blinker i det fjerne, 14 dager unna.

Man får bare ta tiden til hjelp og ta det pent fremover, så får tiden vise om jeg rekker Raumern.

Jeg vet ikke om jeg er spesielt klønete eller om jeg til stadig kjører litt over egne evner, men jeg må kalibrere meg sjøl bedre med egne ferdigheter fremover. Sykkelsesongen i Norge er ikke så forbaska lang, så man ønsker ikke de store oppholdene. Det blir en balansegang, å kjøre bitte lite mer forsiktig. Men man må passe seg for ikke å bli for nølende heller. Det kan gjøre vondt verre. Så får man forsøke å ha det like moro i litt mer kontrollerte former. Som min sjef sa til meg for noen uker siden… : "Du er jo ingen ungdom lenger…!"

Nei, jeg er vel ikke det.


Tilbake