|
Etterdønninger fra Moab (09.12.2009)
Nå som været er så grått som
man bare trodde det kunne være i Grimsby en vinterdag,
er det godt å mimre tilbake på Moab turen.
Jeg leker allerede med tanken på en retur dit
i september/oktober neste år. Godfølelsen
sitter fremdeles i kroppen. Dette lille tettstedet i
Utah har en fred og stillhet over seg som gjør
at du finner frem til nirvanafølelsen. Du våkner
hver morgen og veit at noen av kanskje verdens beste
single tracks ligger rett i nærheten.
Dette lille tettstedet har vel 6 sykkelbutikker, flere
shuttle service til stiene hvis du ikke ønsker
å starte fra Moab. De har frokost og lunsj steder
som har menyer tilpasset ute aktivitet. De har også
noen fine vannhull hvor man kan slappe av om kvelden
og reflektere over dagens tur.
Og så er det den spesielle naturen. De røde
fjellene, canyonene, slick rocken og den uendelige horisonten.
Lengst bak skimter du alltid de snødekte toppene
i La Sal fjellene.
De har faktisk en sinnsyk lang nedkjøring de
kaller The Whole Enchelada. Dem starter oppe i La Sal
fjellene, går via Kokopelli og ned i Porcupine
løypa, helt ned til Moab. Den bare må prøves
engang. Det er bare det å få det til mens
det ikke er 40 grader i Moab og ikke snø i La
Sal fjellene.
Kokopelli trailen er også litt av en tur som
går over et par dager hvis du er sterk. En lang
single track mellom Utah og Colorado. Apropos Colorado
så blir det nok et par dager der neste år.
Fruita beskrives som et eldorado for terrengsykling
og det ligger bare en 2 timers biltur fra Moab. Det
blir jo en perfekt kombinasjon. Naturen er også
litt annerledes enn i Moab. Man må bare være
litt mer på vakt mot klapperslanger……
.
For dyrelivet ser man svært lite til rundt Moab.
Du ser jord ekorn, fugler og firfisler. En slange i
ny og ne, samt denne gangen også noen klov dyr.
Første møte med et svært klovdyr
med svære horn, var en morsom historie. Jeg tryna
utfor på Killer B og rulla ei stund nedover før
jeg litt omtåket prøvde å orientere
meg. Da stod dyret bare 4-5 meter unna meg og stirra.
Trodde nesten at jeg så syner etter fallet til
det beveget seg av gårde.
På Baby Steps traff vi på 2 uten horn. Her
skremte jeg for øvrig vannet av Jon. Jeg lå
først i sporet opp en klatring. Da jeg kom rundt
et fremspring så de bak ikke kunne se meg, hoppet
jeg av sykkelen og beinfløy tilbake i løypa.
Jon var sikker på at jeg hadde et dyr i hæla
og brølte rett ut. Det er slik man får
folk til å glemme tunge klatringer. Og så
får man et bra latterkick når man ser fjeset
på førstemann du møter.
Så på en gråværesdag som i
dag, er det deilig å drømme om nye turer
til dette forjettede sykkelandskapet. Og så kan
du vel sjekke YouTube linkene under her for å
få litt følelse av de råeste løypene……
.
http://www.youtube.com/watch?v=erk4BR2GNPo
http://www.youtube.com/watch?v=j1vfX2BbZZg&feature=related
http://www.youtube.com/watch?v=ebhTGOncLUs&feature=related
|
